Ja, vi elsker

Ja, vi elsker ble den store snakkisen under den norske filmfestivalen i 1983. Regissørene Sølve Skagen og Malte Wadman, som i flere dokumentarer hadde støttet streikende arbeidere og raljert over det norske oljeeventyret, vendte i sin første spillefilm skytset mot seg selv og venstresida. Det skapte reaksjoner. Noen kritikere kalte filmen genial og nyskapende, andre avfeide den som et makkverk. Mange hadde problemer med å svelge den fragmenterte formen, som blandet fiksjon og dokumentar og diktopplesing. Filmen lignet mer på et essay enn på en tradisjonell spillefilm.

Tematisk kretser Ja, vi elsker rundt en del av de private og politiske krumspringene som ble foretatt på venstresida i 70-årene. Hovedpersonen Arve Nor - middelaldrende, uavhengig sosialist, gift, ett barn, glad i et glass - ramler i sjøen under en fisketur. I drukningsøyeblikket passerer livet revy. Nå som han skal dø, behøver han ikke å ta hensyn lenger. Krast og ironisk svinger han svøpen over seg selv og sin samtid. Filmen følger hans raljering over det glade studenterlivet og de “bevisstgjorte” miljøene i Oslo, der jenter kunne sjekkes på politisk grunnlag og verdensproblemer løses over et glass øl og hvor man bygget sin identitet gjennom å gå i demonstrasjonstog.

Ja, vi elsker ble laget uten manuskript. Filmgruppe 1 ga regissørene frie hender til å utvikle filmen slik de ville innenfor en 3-årsperiode. Prosessen skulle veksle mellom opptak, redigering, fiksjon, dokumentar, skriving og studier. Først i klippebordet skulle filmen finne sin form. Under denne siste fasen var Andrew Szepesy en sentral bidragsyter.